Nu er det myggfritt

Rørosresan 2011:
Glimt av Røros og Herjedalens historie

Innledning

Den 9. – 15. februar 2011 kjørte jeg hest fra Kløvsjø til Røros. Jeg har hatt en gammel drøm om å følge de såkalte fôrbønder fra Sverige til Røros. Da kunne jeg kanskje få oppleve et snev av hvordan det var å reise for 360 år siden. Topografien og klimaet er jo omtrent de samme. Og i år fikk jeg takket være Jorid og Ole Peder på Vauldalen mulighet for å være med, - og ryddet plass i kalenderen.

Jeg kjente ingen. Og lite visste jeg om alle de hyggelige menneskene jeg skulle treffe, deres engasjement, entusiasme og velvilje, deres organisasjonstalenter og sjenerøsitet, sang og musikk, sovepose på flatseng i ungdomslokaler, kirkeklokkene, de fantastiske soloppganger og solnedganger, - 40 gr. C., iskaldt snødrev, den gode mudden (ulveskinnspelsen), stupmørke morgener, tente lys i innkjørslene, bjellelyden, og dampende nordsvenske hester. Det var februar og ”myggfritt”. Andre har beskrevet disse stemningene bedre enn jeg er i stand til.

Det er kaldt i Härjedalen og på Røros i januar og februar. Kulderekorden på Røros fra januar 1914 er på - 51 grader C. I de siste 100 årene varierer minimumstemperaturen i februar mellom – 43.5 grader C i år 1900 og – 17.2 grader C i år 1938.

Kart over turen

Vi var 15 hester og ca 60 personer, derav 11 gäståkare som var med på hele turen. Mitt utgangspunkt er genuin interesse for røroshistorie og egen slektshistorie. De andre deltakerne hadde andre utgangspunkt, som stor interesse for brukshest, naturopplevelsen, eller bare det spektakulære i denne formen for ekstremsport med fokus på detaljer. En vinkling som vel gjelder oss alle er at selve reisen i seg selv blir målet, og ikke minst det å gjøre noe helt annet enn det man ellers gjør. For noen kan det også selvfølgelig være et klippekortsyndrom ved at man skal kunne si at der og der har jeg vært eller gjort. Noen var også med på bare deler av turen. For meg var det intet alternativ. Jeg ville oppleve det å måtte forholde meg til hvordan hele turen foregikk. Noen hadde vært med mange ganger.

Riksgrensen

Jemtland og Herjedalen ble svensk omtrent samtidig med at Røros Kobberverk oppstod på midten av 1600-tallet, dvs ved fredsinngåelsen i Brømsebro den 13. august 1645. Jemtland var på mange måter et selvstendig område. Prestene var svenske og dommerne norske. Härjedalen derimot var fullstendig norsk. Det var også området lenger sør, Idre/Särna, som ikke var en del av fredsavtalen, men som svenskene bare tok. Det er en egen historie. Kobberverket gikk konkurs i 1977 etter 333 år med sammenhengende drift.

I fredsavtalen er de områdene som avgis til Sverige beskrevet i svensk versjon at ”…. afträda Jemptelandh med Herredalen inclusive, så vijdt befinnes af benämbde Herredalen att ligge på den Svenske Sijdan om Fjällen,…”

Svenske myndigheter begynte straks etter overtagelsen å kartlegge. Jeg har plukket ut grenseområdet på noen av de kartene de produserte.

Ved freden i Roskilde den 26.februar 1658 - som var resultatet av spennende stormaktspolitikk, svensk krigskunst og iskaldt vintervær i Danmark – ble de norske områdene Bohuslän og Throndhjems len (begge trøndelagsfylkene og Møre og Romsdal) overført til Sverige. Ved fredsavtalen den 17. mai 1660 ble Trøndelag ført tilbake. Bohuslän har derimot vært svensk siden. Det samme har de tre såkalte Skånelandene, Halland, Skåne og Blekinge. Det er rart å tenke på at Midt-Norge formelt sett var svensk i to år og 3 måneder. Dette står det lite om i historiebøkene. Det skulle vært interessant å grave mer i hvordan forholdene på Røros var i den perioden.

Den 5. juli 1658 ble grensen mellom Trøndelag og Akershus fastsatt. Det ble utferdiget to dokumenter, ett norsk og ett svensk. I det norske står det om grensen mot Herjedalen ”…derfra til Sydre Raffnberget, huor nu en warre bleff oppreiset, siden til Femundz kleffuen, huor der staar en stoer warre wdj enden nordist i Femunden, som siden schiller Østerdallen mitfiortz fra Herdalen och Aggershuss lehn paa dett sted…..”.

Den svenske versjonen er litt annerledes. Der står det ”.., dhedan vthj Sødre Raffnsbergh, dher wärden blef opreest och så sidst vthj Fämunds klöffwen, thet ähr vthj norre andan på siön Fämunden, doch så at klöfwen blifuer råå som til förne werrit hafwer, dher warden finss opsatt wara….”

Det finnes en tegning over grensesteinen på Femundskløven. I dag er det intet spor etter den. Jeg har lett.

I fredsavtalen i 1660 ble det ikke sagt noe om de fysiske grensene. I de neste 100 var det mange uroligheter mellom Danmark - Norge og Sverige. I 1680-årene ble Røros brent 2 ganger og i 1718 angrep Karl XIIs general Armfeldt med tragisk utfall for nesten 4.000 svenske soldater. Og kongen døde i Frederikshald.

Kart 2-1690 

Kart 3-1690 

I 1734 ble det enighet om å igangsette grenseforhandlinger. Disse munnet ut i en avtale i 1751. Og slik har grensen vært siden, - ca 1.5 mil øst for Femunden. For å ha mest mulig faktisk grunnlag ble det nedsatt en egen norsk kommisjon ledet av major Peter Schnitler. I de bevisopptak han foretok fremgår det hvor beboerne på norsk side mente hvor grensen gikk. Etter hva jeg forstår ble disse lagt til grunn i avtalen.

Sverige ville opprinnelig ha grensen midt i Femunden slik den var etter avtalen fra 1658. Da Carl von Linné var på besøk på Røros i 1734 beskrev han grensen til å gå midt i Femunden.

I det svenske vitenskapsakademiets årbok for 1763 beskriver Nils Marelius grensen ganske detaljert slik den ble etter avtalen.

Verdensarven Bergstaden Røros og circumferensen

Alle som bodde på Røros var på en eller annen måte avhengig av verket. Og i privilegiebrevet som ble utferdiget i 1646, og som danner grunnlag for den såkalte cirkumferensen som er en sirkel med midtpunkt i Storvarts Gruve, og en radius på fire gamle norske mil, dvs. ca. 4,5 moderne mil.

I 1980 kom Røros Bergstad på verdensarvlisten til Unesco. Det var i praksis trehusbebyggelsen i sentrum. Sommeren 2010 ble verdensarvområdet utvidet til også å gjelde hele cirkumferensen med noen kjerneområder. Poenget med utvidelsen er å se hele Røros Kobberverks virksomhet i sammenheng. Deriblant de gamle transportveiene. Og da ikke bare de fysiske spor, men også historien rundt.

Kart over cirkumferensen (Riksantikvaren)

Røros Kobberverk fikk store transportutfordringer. Det var transport til og fra. Det kunne være tunge transporter som malm, trevirke av alle slag, og alle mulige andre nødvendighetsartikler og forsyninger som ikke kunne produseres på Røros. Det fantes dårlig med veier. Det betyr at all transport skjedde med hest. Transportene kom fra alle kanter. Og transport var lettest om vinteren. Rørosbanen sto ferdig mellom Kristiania og Røros i 1877. Til Trondheim kom den i 1881.

I Rørosboka (bind 3, s.194) står det om den gamle veien til Sverige:

”Et par kilometer nordaust for Langen går en eldgammel mellomriksvei fra Trøndelag til Hårjedalen: Fra Stuggudalen på vestsida av Møsjøen og videre i søraustlig retning, på nordsida av Viggelsjøen (for det meste tett ved stranda), fortsetter på nordsida av Litl-Hyddsjøen og svinger der mot sør og går inn i Grondalen i Sverige. Mangt et rovmord på reisende ble øvd på denne fjellovergangen — like ned i 1800-årene.”

Mellomriksvegen over Vauldalen var ferdig i juli 1854. Den ble bygget etter forslag i 1838 fra overstiger Olsen. Veien kostet staten i alt kr. 57.343.30 etter en etterbevilgning på kr. 14.000.- til entreprenørene, som var overstiger Olsen, og kjøpmennene Engzelius, Amnéus og Fahlstrøm. De hadde gått underskudd på kr.14.308.60 i forbindelse med byggingen.

Navnene på de stedene vi passerte, gir spennende assosiasjoner, - som Klövsjö (den kløyvde sjøen), gjennom Hede (stedet med tørr furuskog), Vemdalen (dalen med elven som farer hit og dit – veima), Långå (elven ved det gressbevokste lavlandet), Ljusnedal (dalen med den lyse elven), Funäsdalen (dalen med elven som leter etter noe), Vauldalen (dalen hvor det er lett å vade over elven), Volldalen (seterdalen), Brekken (den store bakken), Kojan (det lille huset), Billehaugen (Sibylla?), Djupsjøen, Hittersjøen (den heite (varme) sjøen), og til sist Røros (oset ved den røde elven).

Rørosmartnan – handel på Røros.

I 1743 sendte kanselliet i København ut et spørreskjema på 43 punkter til lensmenn, fogder, prester mfl i begge riker. Spørsmålene var så ymse og gikk på allmuens helsetilstand, folkelige egenskaper, språklige særtrekk, økonomisk grunnlag, næringsveier osv. Denne perioden er Røros kobberverks storhetstid. Beklageligvis finnes ikke svarene for Trøndelag. Men i svarene fra Akershus, Hedmark og Oppland fremgår det at bøndene særlig fra Gudbrandsdalen reiste til Røros med korn og mel, og hadde med seg vilt tilbake. Dette er 100 år før Rørosmartnan fikk sin offisielle status.

Provianthuset til Verket hadde monopol på kjøp og salg. Men det er mye som tyder på at det skjedde mye handel utenom. I 1801 fikk noen kjøpmenn rett til å handle. Blant disse var brødrene Jens (1746 – 1830) og Ole Pedersen Skanche (1758 – 1820). Disse kan vi lese om på s. 220 flg i ”Skanke ätten”. De er oldebarn av Peder Fastesen. Dette er i tråd med strømningene i tiden. Adam Smiths kjente kritikk av merkantilismen, og prising av den frie markedsøkonomien, kom i 1776. Boka hans ble oversatt til dansk allerede i 1780.

Etter Kielerfreden i 1814 og den derpå følgende fredsavtale som endte opp i Mossekonvensjonen, kunne ikke norske handelsmenn selge varer i Sverige. Men svenske kunne selge i Norge. Omtrent samtidig kom Rørosloven av 1818 hvor det ble lempet mer på verkets monopol.

I 1827 var det bare to offisielle markeder i Sør - Trøndelag, nemlig i Trondheim i juni og oktober. I Nord - Trøndelag var det markeder i Levanger, Mælen (Overhalla) og Nærøbjerget (Nærøy). Sør for Røros var det nærmeste markedet på Grundset i Elverum. På svensk side var nærmeste marked den såkalte Gregorimarknaden som opprinnelig ble holdt på Frøsøen, eller i Oviken, men flyttet til Østersund da byen ble grunnlagt i 1786. Dette skjedde nettopp for å motvirke handelen på de norske markedene. Og da spesielt Trondheim og Levanger.

Når Rørosmartnan oppstod, er ikke helt klart. Den formelle tillatelsen kom ved kongelig res. av 5. oktober 1853. Da fikk Røros prestegjelds Communebestyrelse tillatelse til å avholde et vintermarked nest siste tirsdag i februar. Og siden den gang har det vært holdt marked hvert år. Under krigen var det liten aktivitet, og rundt 1980 holdt markedet på å sykne hen. Det var da tre hestekarer fra Kløvsjø på marked i Marokko begynte å tenke på å dra til Rørosmartnan med hest. Så i 1981 ble tradisjonen gjenopptatt, og Forbondeforeningen Kløvsjø ble stiftet. Første turen gikk med 10 hester. I år var det 15. Etter hvert har det dukket opp flere foreninger slik at det til Rørosmartnan nå kommer et sted mellom 70 og 90 hester. Det er etablert foreninger både i Tydal, Trondheim, Hedmark og Dalarna.

I jubileumsboka "Rullan går" for 150-års jubileet til Rørosmartnan, er det en grundig gjennomgang av forhistorien til martnan. Bl.a. er for første gang hele innstillingen til den kongelige resolusjonen trykket. Den inneholder et vell av opplysninger. (Jeg gjorde arkivundersøkelsene). Her finnes høringsuttalelser og faktaopplysninger om handel mv., deriblant en diskusjon rundt tider, hva slags varer, unødvendige luksusvarer, umoral, drikk, nytten og ulempen for Røros og handelsmennene på Røros, omfanget av handelen med Sverige osv. Jeg har plukket ut en del sitater som gjelder forholdet til Härjedalen, eller Herjådalen som den ble kalt.

Politimesteren opplyste at en "fortegnelse over fra Sverige innførte for Tolloppsynet anmeldte varer 1841 og 1851, "hvoraf fremgaar, at det til Bergstaden innføredes ikke ubetydelige qvantiteter av forskj. varesorter, især forskj. sorter jernvarer, fedevarer samt papir med mer."

Det ble også argumentert for og imot et eget høstmarked. Av forskjellige grunner ble dette utsatt. Søknaden fra Tynset ble dessuten avslått.

Amtmannen i Hedemarken sier at han i stedet for et marked på Tynset foretrekker et på Røros "hvilket sted han i og for seg anser bedre skikket til markedsplads, da man der kan vente større søgning fra det Trondhjemske og især - efter at veien til Herjaadalen har kommet i stand - fra Sverige. Derimod anser han det ikke som avgjort hvorvidt den tidligere livlige omsætning av Hedemarkens kornvarer med Trondhjems sild og fisk igjen vil oppfriskes. Aarsagen til, at Hedemarkens meelvarer nu mindre søge til Røros, er formentlig ikke så meget, at Hedemarken har mindre meel at avsætte udenfor distriktet, som at Haarjaadölerne nu behøver mindre fremmed korn, ligesom som ogsaa kornpriserne i alm. i den senere tid have været lavere i Throndhjem end paa Hedemarken hvor hos transportomkostningerne for det første sted er blevne betydelig lavere. Om den nedsættelse av kornpriserne i Hedemarken og Søndre Østerdalen, som jærnbane-anlægget vil bevirke, vil bli af den betydenhet, at Røros skulde gjenvinde sin gamle betydning som markedsplads for Hedemarken, bør amtm. ikke indlate sig paa at afgjøre, men antager i et hvert fald, at et marked på Røros vil bidrage hertil."

Amtmannen sier videre at "Markedets beskaffenhed som grensemarked forekommer ham at måtte avskjære enhver tvivl i denne hens., da nemlig Norges afsætning til Sveriges grænsebygder for en stor del bestaar i utenrikske varer, som billigere kunne hentes herfra enn fra de fjerne svenske kjøbstæder".

Det sies videre i innstillingen "at den alm. mening på stedet og i omliggende distrikter så vel hos befolkningen som blant autoriteterne er den, at et marked på Røros vil bidrage til distriktets opkomst. Efter de nu tilvejebragte opplysing ang. omsætningerne i de omliggende og tilgrænsede distrikter og fornemmelig mht den lettelse i communicationen, som vil blive en følge af den nye vej mellem Røros og Herjaadalen, som snart vil vorde aabnet, tror heller ikke dp. at kunne motsætte sig, at det er til forsøg oprettes et vintermarked på stedet, …."

Det synes opplagt at det var resan i 1981 som reddet Rørosmartnan. Det sies i alle festtalene. Og med det siste årets mediaoppslag, som "Det ønsker jeg å gjøre før jeg dør", "Der ingen kan tru at nokon kunne bu" og Lars Monsen i Femundsmarka, er det satt fokus på Røros generelt og transportveiene med hestene spesielt.

Resan 2011

Klövsjö ligger i Jemtland, ca 20 mil fra Røros, tett inntil grensen mot Herjedalen. Det betyr at det var denne veien våre forfedre dro til Røros.

På en slik reise skjer alt på hestens premisser med de konsekvenser det har. De fleste hestene i vårt følge var av den såkalte nordsvenske rasen. Denne er som rase knapt hundre år gammel, men har røtter som strekker seg tilbake i uminnelige tider. Den svenske landhesten var liten og hardfør, men var mot slutten av 1800-tallet blitt sterkt påvirket av innkrysning av både lettere og tyngre hesteraser. Som en reaksjon på dette, ble det satt i gang et arbeid for å renavle rasen rundt 1900. I dag er rasen delt i to, nordsvensk brukshest og nordsvensk traver, som i dag kalles kaldblodstraver. Gjennomsnittelig mankehøyde er på 154-157 cm.

Overnattingen er et kapittel for seg. Syv netter på flatseng i et rom med 60 andre i alderen 85 til 15 av begge kjønn. Man sover ikke godt første natten. Tredje natten sov jeg som en stein. Med unntak av én morgen stod jeg ikke opp senere enn 05.00. Da hadde folk allerede vært ute i stallen. Logistikken er også et spesielt tema. Foreningens medlemmer og styret med Gunnar Ahlzén i spissen gjør en kjempeinnsats både mht til det praktiske, men også det å bevare denne svensk – norske kulturarven. Gjennom de 30 årene har Forbondeforeningen opparbeidet seg en stor kontaktflate. Alle steder vi passerte var det noen som hadde tilrettelagt, - enten ryddet vei, måkt snø, serverte ”forfriskninger”, eller satt ut lys og stod ved veikanten og vinket. I alle "byene" ringte de med kirkeklokkene. Om jeg ikke frøs før, så frøs jeg i alle fall da på ryggen.

Bak en slik tur ligger det et enormt logistikkarbeid. Man må huske på at det naturlige grunnlaget er borte. Hestene er ikke trent på samme måte som tidligere, veier og stier er gjengrodd, overnattingsstedene er borte, stallene og mat til hestene er borte, osv. osv. Alt dette betyr at det må etableres ny infrastruktur. De aktive i dette arbeidet har en helårs hobby. I dette ligger også vedlikehold av Kløvsjøforeningens samlingssted ”Pålletorpet”, (som er et eget lite folkemuseum), planlegge neste års tur, reparasjoner av hesteutstyr av alle slag, reparasjoner av skinnfeller og pelser. Under Martnan holder de til i Rasmusgården (hus nr. 7). Dette er en gammel gård som nevnes i 1718 da den svenske generalen de la Barre, som var general Armfeldts nestkommanderende, lot oppstalle 7 hester i gården.

Uten at jeg visst det på forhånd så var det jubileumstur med spesielle innslag. Vi var på fjellmuseet i Funäsdalen, søndagsandakt i Forngården i Funäsdalen, kransenedlegging ved forbondestatuen i Brekken, og jubileumsmiddag på Vauldalen med innslag av de to ordførerne på begge sider av grensen.

Det var en fantastisk reise. Da vi nærmet oss minus 40, lærte jeg et nytt uttrykk "nu er det i alle fall myggfritt”.

Det var en stor opplevelse å kjøre utenfor "alfarvei", og ikke på landsvägen. Det var også på landsvägen det oppstod situasjoner som var farlige for hest og menneske. Det er derfor svært viktig at Riksantikvaren for 2011 bevilget kr. 200.000.- til tilrettelegging av ferdselsveiene. Året før bevilget han kr. 100.000.- til ”koordinering, tilrettelegging og mottagelse”. Man kan jo drømme om at det en gang i fremtiden – før det er for sent - kommer midler til istandsetting av andre fysiske kulturminner i forbindelse med forbondetrafikken også, som forbonde-gårdene og løse gjenstander knyttet til transporten. I tillegg kommer kunnskap om hest, klær osv. Og ikke minst sang og musikk. Vi hadde med oss egen spillemann. Hjelpekusk Eva Sätterlund var det naturlige sangmidtpunkt med sin fantastiske stemme og viseskatt. Alt dette er jo også ”midt i verdensarven”.

Rasmusgården 2011

Skankeforfedre

Vår felles rørosskankestamfar, buntmaker Faste Pedersen (1620 -) kom fra gården Hov i Hackås i Jemtland til Røros rundt 1648. Hov var skankefamiliens ”familiesete”. Hackås ligger ca 4.5 mil nord for Kløvsjø.

Fastes søster Elisabeth (1609? -) ble gift med Nils Hansson Berg (-1691?). Deres etterkommere dannet Dillnerlinjen og Kløvsjøgrenen. Iflg de Robelin lever det fortsatt tallrike etterkommere i Kløvsjø.

Brukspatronene Petter og sønnen Johan Henrik Strandberg ved Ljusnedals bruk i Ljusnedal var etterkommere etter en annen av Fastes søstre, Brita (1610? – 1666), som ble gift med Olof Olofsson Olberg. I 1668 ble det gjort kobberfunn ved Ramundberget. Kyrkoherde Henrik Drake er nevnt. En av Fastes svigerdøtre er Gunnilla Knutsdatter Drake. Gruvdriften startet opp i 1686. Den gikk aldri bra. På 1700 – tallet driften lagt om til jernproduksjon med grunnlag i malm fra Blixgruva. Men den malmen var også dårlig. På 1800 tallet ble gruvevirksomheten derfor nedlagt helt og man gikk over til jordbruksdrift i stor skala. På slutten av 1800-tallet var dette den største eiendommen i Sverige. Senere ble den kjøpt av staten. På begynnelsen av 1900-tallet brant selve herregården.

Avslutning

Forbonderesan til Rørosmartnan er et fantastisk tiltak. Og kanskje det mest spektakulære. For meg synes det klart at den ikke må kommersialiseres med for mange ”gjestäkare”. Det er viktig å bevare ektheten. Bare da vil den overleve. Her er det en balanse som må opprettholdes.

I en publikums- og forbruksundersøkelsen fra 2010 for Rørosmartnan fremkommer dette sitatet fra besøkende:
”Åpningssermonien på Malmplassen var suveren med alle gode innslag og ikke minst innkjøringen med alle hestene. Ellers var hele Rørosmartnan for oss veldig godt tilrettelagt, interessant og vellykket.”

For meg var innkjøringen på Malmplassen den store opplevelsen. Tradisjonen tro kjørte den eldste Forbondeforeningen først inn på plassen. Og jeg satt aller først sammen med Gunnar. Senere på kvelden var det tradisjonell kuskeaften på hotellet. Jeg fortalte ingen at jeg hadde fødselsdag!

oo0oo

Kilder

Johannes Sundt m.fl - ”Rullan går! Martna i 150 år” (Fjellheimen forlag 2003)

Roger de Robelin - ”Skanke ätten” (Røros 1995)

www.forbonden.se
www.rorosmuseet.no
www.verdensarvenroros.no

Nils Marelius - ”Anmärkningar rörande Herjedalens og Jämtlands Gräntz” (Stockholm 1763 / Østersund 1962)

Magnus Hedberg - ”Bergverk i Jämtlands län” (1992)

Ove Hemmendorf - ”Arkeologiska utflykter” (Jamtli 2002) Jöns Fahlen m.fl. - ”Forbönder – förr och nu” (2009)

”Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742 – 1743” (Kjeldeskriftfondet 1962 – 1985)

Inger Dübeck - ”Fra gammel dansk til ny svensk rett” (Rigsarkivet 1987)

Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610 (Norsk slektshistorisk forening 2010) Norge 1743 (Solum 2003 - )

Svenskt ortnamnslexikon (Uppsala 2003)

Norsk Turistutvikling as – rapport desember 2010 Rørosboka bind 3 (Røros)

Yngvar Nielsen – ”Kampen om Trondhjem 1657 – 1660” (Festskrift udgivet i anledning av Trondhjems 900 aars jubileum 1897) (1897).

Carl von Linné - ”Dalaresan”  www.wikipedia.no

Ole Jørgen Kjellmark ”Det tapte slaget om Røraas Bergstadt 1718” (Røros 2003)

Torbjørn Junhov ”Kartläggningen av Jämtland och Härjedalen” (Østersund 1995)

Helge Salvesen ”Jord i Jemtland” (Østersund 1979)

Erik J. Bergstrøm ”Krutrøk över Jämtland” (Jamtli 2001)

”Det norske veivæsens historie i tidsrummet 1820 – 1896” (Kristiania 1899)

”Norske Reise-Router” (Christiania 1827) Samtaler med Leif E. Ruud, Tårnåsen. 02.04.11

(Opprinnelig publisert i Skanke-nytt 2011, nr.1)