Bruk av to-bensvåpen i Skanke-ætten

Opp  gjennom tidene  har  mange  mektige  og  prominente personer med   tilknytning   til Skanke-ætten brukt pansrede ben som sitt våpenmerke. En finner beviser på dette i form av mange forskjellige varianter, og i ulike farger (tinkturer) både på benene og selve skjoldene. Våpenskjoldene eller våpenmerkene som har vært benyttet hører med til en gruppe som benevnes som såkalte talende våpen, ettersom de har et merke eller  et tegn som henviser til slektsnavnet – I dette tilfellet altså ben eller skank. Skanke-våpen som har vært i bruk finnes enten bevart i form av avbildninger ( tegninger ) eller som avtrykk i forbindelse med bruk av lakksegl. I den forbindelse ser en at både såkalte tre-bensvåpen og ett-bensvåpen har vært i bruk, men det er en sterk hovedvekt på ett-bensvåpen, ettersom de eldre tre-bensvåpnene av en eller annen grunnraskt ble borte. På enkelte merker kan en imidlertid ikke finne ut hvilke farger som har vært brukt, da de bare finnes bevart som lakksegl, og finnes ikke beskrevet. Et interessant og spennende spørsmål som reiser seg i forbindelse med bruken av pansrede ben som våpenmerker er om det noen gang har vært en eller flere personer i Ætten som ført et såkalt to-bensvåpen, og i såfall hvem var det. Dette er slettes ingen ny oppdagelse ettersom det faktisk er dokumentert og bevist at et to-bensvåpen har vært i bruk. Jeg ser det likevel viktig å skrive om dette for SKANKE-FORENINGENS medlemmer, da dette kanskje ikke er så godt kjent for alle. Den personen som brukte et slikt to-bensvåpen var i sin samtid en svært betydningsfull mann med sterk innflytelse innenfor rikspolitikken, og samtidig også en av de aller best kjente og likeså en av de mektigste personene i Skanke-ætten historie; nemlig : ”Herr Olav Nilsson – Ridder af Talgø”.

Olav Nilsson ( 1400 – 1455 )  brukte i  året 1455en signetring  eller et  signetstempel  med  et såkalt to-bensvåpen, der benene eller skankene er montert midt mot hverandre lik forholdet 6 – 12 på urviseren, da han underskriver et dokument. Dette dokumentet med hans segl  finnes bevart i Riksarkivet. Dette er også beskrevet i Lübeckisches Urkundenbuch 1ste Abtheilung, Neunter Theil, 1451–1460, Lübeck 1893, side 250. Meg bekjent er det bare han som har brukt en slik variant med to ben. 

Olav Nilssons tre-bensvåpen fra 1455

Den svenske slektsforskeren Herje Skuncke 1898 – 1985 ) omtaler  Olav Nilssons  på  sidene 11, 76, og 90, i sin bok fra 1978 om SLÄKTEN SKUNCK – SKÅNKE – SKANKE. Han skriver på side 11: ”Ett tvåbensvåpen är känt, dock såvitt jag vet, endast i sigill, tillhörande norske riddaren Olav Nilsson ( Skanke ) til Talgö och är från 1455. ( Avbildat i bok av Absalon Tarander ). Två i knäleden böjda ben med sporrar på hälarna, lårens ändar vända mot varandra. Emblemet dertill försett med diverse svårtydda utsirningar. – Sigillbilden för osökt tanken til triskelen, som måste ha varit förbilden”. Herje Skunke skriver videre på side 76 : Et rødt ben med støvle, og forgyldt spore”.I sin bok STAMTAVLOR fra 1981, som er et komplement til hans bok fra 1978, har han på side 84 en avbilding av Olav Nilssons to-bensvåpen, vist som lakksegl fra 1455. 

Det viser seg imidlertid at  Olav  Nilsson  av  en  eller  annen  grunn  har  benyttet  seg av to forskjellige våpenmerker; et to-bensvåpen og et et-bensvåpen. Roger de Robelin skriver om dette i sin bok om Skanke ätten fra 1995, der han på side 391 og 392 sier at Olof Nilsson har brukt to forskjellige våpenmerker.” Vapen A: förde enligt ett bevarad sigill 1455 en röd avhuggen beväpnad skank; hjälmprydnad: sköldemerket uppkommande med fjäderbuske på knäet. Vapen B: en röd bepansrad skank, gult i snittet, med en gul spore. Hjälmprydnad två vesselhor, röd og vit, med en sporre mellan”. Det har tidligere vært skrevet flere artikler om Olav Nilsson i SKANKE-NYTT, av historisk interesserte medlemmer. Tidligere leder i SKANKE-FORENINGEN, og æresmedlem Olav Skancke skrev i SKANKE-NYTT nr. 1 – 2005 en artikkel om Olav Nilsson, som belyser mye av hans liv og virke, og det samme har han også gjentatt i sin bok ”Fra vikingekongene til Skanckeslekten”.Han skrev også om Olav Nilsson i SKANKE-NYTT nr. 1 – 2000.  I SKANKE-NYTT nr. 1 – 2004 har nå avdøde og tidligere medlem i foreningen Nils Seim ( 1920 – 2006 ) likeså en artikkel om ridderen Olav Nilsson, og nevner der at han førte et våpen med to ben. Nåværende leder Hans Brattestå skriver også om Olav Nilsson i en artikkel om messehagelen fra Bremnes kirke i SKANKE-NYTT nr. 1 – 2009. Jeg velger likevel på nytt å trekke opp de store linjene i hans liv for eventuelt nye medlemmer, og spesielt for de som ikke har lest disse interessante artiklene, eller for de som eventuelt ikke har tilgang til de angitte medlemsbladene.

En antar at Olav Nilsson må ha  vært født en gang omkring år 1400, uten  at en  med direkte sikkerhet er i stand til å fastsette hans eksakte fødselsår. Hans far var væpneren Nils Hallsteinsson, som igjen var sønn av Hallstein Torleivsson, og hans mor het Kristina Halvardsdatter. Historien forteller oss at Olav Nilsson ble drept i Bergen den 2. september 1455 av Hanseatene. Han giftet seg engang før 24.9.1430 med Elise Eskilsdatter, av fornem adelsslekt og datter av væpner Eskild Ågesen og fru Elisabeth Jakobsdatter Hegle. Hun fremstår i historien som en mektig kvinne, og ble slottsfrue på Bergenhus da Olav ble utnevnt til høvedsmann der. Herr Olav Nilsson står utvilsomt frem som en av de aller dristigste og mest handlekraftige norske stormenn på 1400-tallet. Han var den som ledet an i forsøkene på å begrense Hanseatenes posisjon i Norge, og som var et av datidens store spørsmål i norsk rikspolitikk. Han kjøpte i 1448 jord i Auklanda ( Ucklum ) sogn i Bohuslän, og i 1450 – 51 Talgje i Ryfylke, som ble hans setegård.

 

OLAV NILSSON SLIK HAN ER KJENT I HISTORISKE KILDER

1400: Året da Olav Nilsson blir født. Selv om det ikke finnes sikre kilder antar en likevel at dette må være hans faktiske fødselsår.

1423: Første gang en hører Olav Nilsson omtalt i historiske kilder er at han ankom til Island som kongens ombudsmann i 1423.

1424 – 1425:  I et forsøk på å tøyle engelske fiskere og kjøpmenn som seilte til Island i strid med norske handels-særretter, skal han ha endt som fange i England 1424 – 25.

1426 –1432:  Olav Nilsson opptrer som en av kong Eriks kaprerskippere i Østersjøen under krigen mot holsteinere og hansabyene i perioden 1426 – 1432.

1430:  Olav Nilsson blir gift en gang før 24.09.1420 med Elise Eskilsdatter. Han fikk samme året et frelsebrev (adelsbrev) som gav ham såkalt hals- og håndsrett over sine leilendinger. Olav Nilsson er visstnok det første kjente stormannen med et slikt adelsbrev i Norden. 

1437: Han ble mest trolig høvedsmann på Bergenhus senest høsten 1437, og senest fra juni 1439.

1439: Han titulerte seg som Hirdstjore ( hirðstjórar ) på Island i 1439 – Kongens oppnevnte skatteinnkrever og befalingsmenn.

1440: Omkring år 1440 blir han Lensherre over Ryfylke.

1441:  Olav Nilsson møtte på det nordiske møtet i Kalmar sommeren 1441, og kan deretter ha forhandlet i København om å velge Christoffer av Bayern til norsk konge.

1442: Han satt i riksrådet senest fra 1442, og ble slått til ridder ved Christoffers norske kroning 2. juli samme år.

1444: I året 1444 ble han utnevnt til å lede en kongelig rettertings-kommisjon for det nordenfjelske Norge.

1449: Som medlem av Båhuskonføderasjonen i februar i 1449 støttet Olav Nilsson under tronestriden i 1448 – 1450 opprinnelig Karl Knutsson Bonde. At Christian av Oldenburg i en norsk håndfesting garanterte riksrådets sentrale posisjon i riksstyret, var sammen med en realpolitisk vurdering trolig hovedgrunnen til at Olav og flertallet i føderasjonen gikk over til ham. Olav var blant utstederne av riksrådets brev i juli 1449 om at Christian I var tatt til norsk konge, men han beseglet det ikke.

1450:Ved Christians kroning i Nidaros i august 1450 var han med på å stadfeste denne hyllingen, og underkjente samtidig Karls Knutssons norske kroning. Senere var han med på å inngå Bergenstraktaten om union mellom Norge og Danmark.

1450 – 1451:  Olav Nilsson kjøpte hele godset i Talgje (Talgø) fra medlemmer av Lagmannsætta.

1453: I løpet av første halvår 1453 fordrev han to ganger ridderen Ørjan Karlsson, som hadde inntatt Trøndelag og Trondheim for kongen Karl Knutsson Bonde. Et lite paradoks ettersom disse  to ridderne var av samme ætt.

1455: Drept av Hanseatene den 2. september i Bergen.

 

Olav Nilsson markerte seg sterkt som en besluttsom utøver av  riksrådets politikk ved  å nekte hansakjøpmennene å handle direkte med norske produsenter og forbrukere på bekostning av innenlandske mellomhandlere, og samtidig tvang tyske håndverkere til å adlyde norsk lov og rett. Kjøpmennenes vintersitting skulle opphøre, og håndverkerne skulle yte militærtjeneste. Både Christoffer I og Christian I brøt med denne politikken etter først å ha støttet den, fordi de ønsket hanseatisk støtte. Christoffer I på sin side for å vinne Gotland, og Christian I for å vinne Sverige. Riksrådet måtte derved slå retrett på mange punkter. Som riksråd, høvedsmann i Bergen, og lensherre i Ryfylke holdt Olav Nilsson likevel fast på den restriktive linjen ovenfor tyskerne, med aktiv tilslutning fra rådskollegaene broren Peter Nilsson, og biskop Torleiv av Bergen. 

 

Christian I  ( 1426 – 1481 )

Norges konge i perioden 1450 - 1481

Den første av huset Oldenburg som besteg den felles dansk-norske trone

Valgspråk : Dyden viser vei.

________

Malt portrett fra Fredriksborg Slott i Hillerød av Christian I

sammen med sin dronning Dorthea  

HANSEATISK HANDELSSKIP  –  SÅKALT HANSAKOGGE

 

Koggen var hansatidens  mest brukte last- og fraktefartøy.
Det var en høybordet og relativt bred frakteskute, med oppbygninger forut og bak – såkalte kastell. Kastellet bak fungerte også som et styrhus hvor roret kom inn bakfra. Rormannen var derved beskyttet mot storm og ruskevær, som det ofte kunne være mye av langs norskekysten. Båtene var klinkbygd og av eik, og kunne variere i lengde fra 16 – 27 meter. De hadde en mast med ett råseil. Seilene var som oftest rødbarkede for ikke å mugne og råtne. Men det fantes også seil som hadde render i rødt og hvitt, grønt og hvitt, eller også helt svarte. De kunne være opptil 185m2.

Hansaforbundet oppnådde i 1447  å  få  satt en effektiv  stopper  for den  til  dels  sterke  og restriktive innstramningspolitikken som det norske riksrådet og Olav Nilsson tidligere hadde fått gjennomført. På et stormfullt møte i Bergen høsten 1453 fikk kong Christian I  brødrene Olav og Peder Nilsson til å forlike seg med Hanseatene, og som et resultat av dette mistet Olav høvedsmannsposten til ridderen Magnus Gren. Olav Nilsson reiste så hjem til Talgje på Finnøy i Ryfylke, hvor han rustet ut flere skip for å kapre Hansaskip som reiste til og fra Bergen. Hans djerve kone førte faktisk også et av skipene. Han samlet sine menn og reiste til Elfsborg slott, som var en dansk festning ved Göteborg. Det sies at han gjemte sine menn utenfor festningen mens han selv kledde seg ut som en fattig bonde. Han banket på porten, og fikk slippe inn. Der utga han seg ut for å være budbringer fra en dansk kontingent som lå i krig med svenskene. Olav fortalte at stillingen var svært kritisk for danskene, og at de måtte få hjelp fra festningen snarest. Deretter ble det derfor et lett sak for Olav å overta festningen ettersom kommandanten tok ut nesten hele mannskapet fra festningen for å hjelpe danskene.

 

ELFSBORG  SLOTT

I april  1455  møtte  Olav  Nilsson trolig  kongen  i  København, og  i  juli samme  år  fikk  han høvedsmannsposten tilbake. Hanseatiske kilder ser dette i lys av at Olav og hans krets hadde tatt kontroll over Elvsborg festning, og så overlatt den til Christian I. Det kan også være slik at det var av avgjørende betydning å sette den håndfaste Olav på den viktigste forvaltningsposten i landet for å holde tyskerne i tømme. Den 2. september 1455 ble Olav Nilsson overfalt av tyskere på tinget i Bergen. Sammen med sønnen Nils, broren Peder, og biskop Torleiv flyktet han til Munkeliv kloster, men ble der drept sammen med over 60 andre, og klosteret ble brent. Det sies at hans hustru reddet seg ut forkledd som en munk. Senere røvet tyskerne store verdier som Olav og hustruen hadde deponert i Stavanger domkirke, og de plyndret også hans gård Talgje.  Til sitt forsvar hevdet de at dette var fordi Olav Nilsson hadde drevet kapring og sjørøveri mot dem. For å bevare et godt forhold til de mektige hansabyene unnlot Christian I å forfølge saken. Olavs enke og barna opprettholdt imidlertid erstatningskrav i årtier, og flere av barna drev i perioder utstrakt kaprerkrig mot Hanseatene, hvor sønnen Olav mistet livet på havet. 21 år senere fikk Elise en slags oppreisning for tap av mann og barn. Munkeliv kloster var blitt bygget opp igjen, og hun hadde forært to store klokker til tårnet. Det fortelles at da hun kom til Bergen ble hun mottatt med stor ære. Samme natt brant Bryggen ned, og enorme verdier gikk tapt for hansakontoret. I 1490 gikk Hanseatene med på å betale en slags erstatning, men så lenge det seilte tyske kogger til og fra Bergen fortsatte familien sin kamp, nå ledet an av sønnen Axel frem til dennes død i 1494. Årstallet for fru Elises død er ikke kjent, men det må ha skjedd engang etter 1492.

KILDER OG LITTERATUR:

Roger de Robelin : Skanke ätten – 1995

Herje Skuncke : Slekten SKUNCK – 1978

Herje Skuncke : Stamtavlor –1981

Aschehougs Norgeshistorie : Bind 4 – 1996

Store Norske Leksikon : Nettutgave

Internett : Wikipedia – Relaterte sider

Illustrert Vitenskap: Nr. 17 – 2011