Andreas Christian Schanke

Min far, Andreas Christian Schanke, laget for mange år tilbake et hefte om Schanke-familien som denne forsiden viser. Siden alle blir oppfordret til å bidra til Skankenytt, synes vi to det kanskje kunne være av interesse for andre å høre om en person fra Skankeslekten, hans bestefar og min oldefar, som hadde en litt anderledes oppvekst hos hernhutterne. Den såkalte Brødremenigheten ble grunnlagt i Sachsen i Tyskland av grev Zinzendorf i 1727. I begynnelsen holdt de til i Herrnhut, og ble derfor kalt herrhuterne.

Albrecht Ellensen Spell. f. 1763, tok som sine brødre navnet Skancke, senere skrevet Schanke, etter moren. Han reiste fra Røros og slo seg ned i Trondheim. Hans sønn Andreas Schanke, f. 1803, overtok reperbanen etter faren og kalte seg også repslagermester. På reperbanen ble tauverket til seilskipene laget, og de fylte derfor viktige oppgaver i datidens næringsliv. Schankes reperbane lå på Bakklandet. Det finnes ikke noen rester etter den, og ikke noe godt bilde er kjent.

Andreas Schanke var gift med Berit (Beret) Kristine Næss f. 1806. Han var sterkt knyttet til herrnhuterne i Trondheim, eller Brødremenigheten, som de også kaltes. Dette har åpenbart vært en stor og forholdsvis aktiv krets, med samme dypt religiøse alvor og strenge livsform som preget herrnhuterne i det hele. Biskop P.O Bugge, som var biskop i Trondheim og selv hadde svingt tilbake til et pietistisk livssyn, prøve således i 1822 å få etablert en egen "Brødresocietet" i byen.  Det ser ut til at også andre av Schankefamilien har hørt til denne kretsen.

 Berit Kristine Schanke døde alt i 1850, 44 år. Da satt Andreas igjen med sønnen Andreas Christian, f. 1848 og den noe eldre datteren Riborg Margrethe, f. 1840. Han ordnet det slik at barna skulle få sin utdanning i Tyskland ved herrnhuterskoler der. For en enkemann var det nok vanskelig å sitte igjen med hele ansvaret for to mindreårige barn. Men det er nok like mye et ønske om at de skulle vokse opp i et trygt kristelig miljø som lå bak beslutningen.

Som 6-åring kom Andreas Christian til en skole i Sachsen som het Kleine Welke, og deretter i 1859 til et gymnas i Niesky i Schlesien, hvor han ble til 1864. Det går frem av brev at Riborg må ha vært på samme sted. Senere har Riborg datert en del sirlige tegninger med vakre naturmotiver til årene 1853-55, men uten at stedet er oppgitt. Riborg reiste senere til Sveits. Hun døde av tuberkulose i 1859, i Vetaux.

Av et brev til Andreas Christian går det frem at hans far i august 1855 var syk, og i 1857 var han blitt klar over at sykdommen var dødelig (kreft?). Han bestemte seg da for å reise ned til Tyskland for å ta farvel med sin sønn. På hjemveien døde han, i Christiania i 1857, og ble gravlagt på Krist-kirkegården (bak Deichmanske bibliotek). Graven er forlengs slettet.

Etter farens skolegang fortsatte Andreas Christian sin skolegang i Tyskland. Et lite brev fra han til faren fra 1854 gir et inntrykk av skolen i Kleine Welke hvor han da var: Han har mange kamerater fra Suriname, Vest-India og Labrador (!). Han er særlig glad for å lære å regne. "Ogsaa gaaer jeg gjerne i Kinderstunde, hvor jeg hører av Frelseren og synger Wers". Ved samme anledning skriver to av lærerne til hans far for å orientere om hvordan det går for sønnen: "Andreas er alltid fornøyet og leger gjerne med sine kamerater, han voxer godt og bliver stor og sterk, og haver sunde, røde Kinder."

Blant sakene etter han finnes en liten bok, med gullsnitt og med" A. Schanke D 25. Martz 1864" trykt på permen i gull. Det er antakelig denne boka som ble brukt ved barnas konfirmasjonsforberedelse, og kanskje er det konfirmanten som selv har renskrevet sitt siste eksemplar. Det er en sirlig håndskrift, som likner Andreas Christians håndskrift senere.

Etter at han var blitt konfirmert i 1864, reiste han tilbake til Norge. Han hadde da vært 10 år i et strengt kristelig miljø, og sikkert snakket tysk til daglig. Han snakket derfor lenge et gebrokkent norsk. Det er ikke noe som tyder på at han senere var avvisende til den skolegang og oppdragelse han hadde fått, men det er heller ikke noe som viser at han hadde sympati for den pietistiske form for kristendom han var oppdratt i. 

 

Da Andreas Chr. kom tilbake til Norge som 16-åring, var begge hans foreldre døde, og han hadde ingen søsken å støtte seg til.  Farens reperbane var blitt solgt, og midlene ble disponert av Overformynderiet i Trondheim. Gården Gravrol i Gauldalen ble innkjøpt for han. Han begynte da på Rotvoll jordbruksskole ved Trondheim og overtok deretter styringen av gården sin. Men han kan ikke ha kjent dette som det rette for seg, for han leste til examen artium ved siden av, og i 1868 avla han eksamen.

Da Andreas Chr. flyttet inn på Gravrok, var gården midlertidig bebodd av foged Oluf Klingenberg og hans familie, mens gården Borten, som lå i nærheten, skulle gjøres i stand som fogedgård. Det fikk avgjørende betydning for den unge Andreas Chr. på flere måter, for her traff han også fogedens barn. En av sønnene var juridisk student. Andreas Chr. traff han når han var hjemme i feriene, og det var med å forsterke lysten til selv å studere. Og en av døtrene, Aslaug, ble senere hans kone. Til "anneneksamen" (en slags forberedende prøve) tok han det lettvint, fikk dårlige karakterer og tok eksamen om igjen. I 1874 avla han så juridisk embedseksamen, med karakter Laudabilis. Kort etter sin eksamen ble han volontør, og fra april 1875 fullmektig, hos svogeren Sverre Klingenberg, som nå var blitt overrettssakfører i Trondheim. Men han likte seg ikke der. Etter at han i 1876 var blitt autorisert som overrettssakfører, åpnet han egen sakførerpraksis i Eide i Hardanger. Han hadde fått et vink om at han måtte leve sunnere, og tenkte kanskje på sin søster som var død av tuberkulose. For å styrke sin fysikk begynte han da å fekte. Da så en sakførerpraksis ble ledig på Voss i 1877, flyttet han dit. Her levde han til han døde i 1931 og fikk 8 barn, hvorav den eldste, Birger Schanke var høyesterettsadvokat og min bestefar. Da jeg var 7 år satt jeg ved vinduet på kontoret hans på Stortorget og fulgte begravelsen til Kong Håkon i Trefoldighetskirken. For noen år siden var jeg på Voss i embeds medfør. Da ble jeg vist rundt "Schankehuset" av eierne. Mye var bevart, og de spurte meg om ting som de hadde hørt om familien min. Schanke-graven er enda bevart på den gamle kirkegården på Voss. 

   Bildet av min oldefar Andreas Christian Schanke (1848-1931) som henger i min fars stue